Norsk Palliativ Forening (NPF) ble stiftet under Nordisk Forening for Palliativ Vårds konferanse i Trondheim i 2000.
Bakgrunnen og historien bak opprettelsen av NPF er denne: Den moderne palliasjonshistorie i Norge startet på 1970 tallet. Aviser og massemedier hadde i lengre tid hatt fokus på helsevesenets innsats for mennesker i livets sluttfase. I møte med den internasjonale «Hospicebevegelsen» ble en konfrontert med at smerter er et sammensatt begrep som også inneholder eksistensielle/åndelige, samt sosiale og psykiske aspekter. Samtidig var kunnskapen om lindring av den fysiske smerten for dårlig: Anestesi lege og professor, Harald Breivik ved Rikshospitalet var en av de første (midt på 1970 tallet) som skrev både fag- og avis artikler om smerter smertelindring i livets sluttfase. Fransiskushjelpen i Oslo var på den tid ikke ukjent med å behandle døende pasienter hjemme, og fra 1977 av ble omsorgen for alvorlig syke og døende en mer formalisert del av denne nødhjelpens oppgaver.
De såkalte «Sundvollen-konferansene», etter initiativ fra bl.a. Ulla Quarnstrøm, Ragna Følling Elgjo og Harald Breivik, var de første faglige samlingene på slutten av 1970 tallet, som tok opp temaet omsorg og behandling i livets sluttfase.
Etter modell fra USA og Canada ble det ved sykehusene i Trondheim og Bergen, opprettet tverrfaglige rådgivningsgrupper for omsorg ved livets slutt (1980/81). Rådgivningsgruppene i Trondheim og Bergen tok så initiativet til en tverrfaglig landskonferanse våren 1984 med en oppfølger i Stryn året etter. Begge med overveldende deltakelse. (Det fulgte flere Landskonferanser og den i Bergen 2010, var således den 11 i rekken). De første Landskonferansene hadde alltid hovedtema: «Omsorg ved livets slutt».
Under den første Landskonferansen i Trondheim, ble det på et stiftelsesmøte i Landsforening mot kreft ( som det het den gang), vedtatt å opprette et Omsorgsråd etter anbefaling fra NOU 1984: 30, «Pleie og omsorg for alvorlig syke og døende mennesker.» Sosialdepartementet hadde opprettet et utvalg som fikk i oppdrag å utrede omsorgen for de alvorlig syke og døende. Det var denne utredningen (NOU 1984:30) som var med på å danne grunnlaget for den videre organisering av palliasjon i Norge. Rådet for «Omsorg for alvorlig syke og døende mennesker», som det offisielt het, ble knyttet til Landsforeningen mot kreft , senere Den norske kreftforening, nå Kreftforeningen. Det var styret i Landsforeningen som utnevnte Omsorgsrådets representanter og hadde ansvar for økonomien. Omsorgsrådets oppgaver var først og fremst å bidra til, og å opprette og være en koordinator for Rådgivningsgruppene i Norge, som allerede i 1985 var opprettet ved 25 sykehus i Norge. Utover 1990 tallet eksisterte det rådgivningsgrupper på de fleste sykehus i Norge og etter hvert også i mange kommuner. Det var også rådets oppgaver å arrangere landskonferanser, etablere etterutdanning, kurs og konferanser.
Tidsskriftet «Omsorg», som nå er inne i sin 28 årgang, har også i disse årene vært en viktig samarbeidspartner og påvirker både for Omsorgsrådet og NPF.
Likeledes har opprettelsen av Seksjon Lindrende Behandling i Trondheim og HospiceLovisenberg i Oslo på 90 tallet hatt stor betydning både for organisering og det faglige innhold på palliasjonens utvikling i Norge. Opprettelsen av regionale Kompetansesentra i lindrende behandling, Standard for Palliasjon (2004) og Nordisk spesialist kurs i palliativ medisin har også bidratt sterkt til uviklingen i de senere år. Likeså opprettelsen av palliative /lindrende enheter på sykehus og sykehjem, og enkelte lokale hospice.
Det siste Omsorgsrådet i 1999 vedtok endring av styreform. Man ønsket en mer demokratisk ordning med valgt styre, generalforsamling og en selvstendig forening løst fra Kreftforeningen. Dermed ble Norsk Palliativ Forening dannet og det første styre ble valgt på stiftelsesmøte i Trondheim i 2000.
Av Sykehusprest Terje Talseth Gundersen
(NPF s første leder)